Min gamp

Dette er et innlegg av hobbykokken Per A. Borglund fra A-magasinet 29. oktober 2010. Jeg har klippet det ut på gammeldags vis, og ventet (hittil forgjeves) på at det kommer på nett. Siden denne bloggen er såpass privat, tillater jeg meg å gjengi det. Ordrett, men forkortet. Mitt "bidrag til åndsverket", er at jeg pinadø har tastet deler av artikkelen, og at jeg setter det inn i min egen sammenheng, der jeg lurer fælt på hva det er med hesten i norsk kosthold (se bl.a. denne lenken):

Min gamp

Spiser du dyrekjøtt, er det slett ikke usannsynlig at det er en gammel traver du setter til livs.

JEG ER rett og slett ikke glad i hester...
[...] Så fort det dukker opp ytre- eller indrefilet av hest i min lokale kjøttdisk, skifter jeg mening. Det mørke kjøttet, nærmest rustrødt i fargen, er mørere enn det meste. Smaken skiller seg egentlig ikke dramatisk fra storfe, men konsistensen er overlegen [...]

Og tilgangen på hestekjøtt er bedre enn man skulle tro. En slakter kan som regel skaffe. [...] Og ikke nok med det: Du blir ikke blakk av å fortære Blakken. En kilo ytrefilet koster rundt 200 kroner, 150 mindre enn av ku og okse. Indrefilet av hest koster ca 250 kroner, mot nesten det dobbelte [...].

SISTE VERSET? Hvert år slaktes det et sted mellom 1000 og 1500 hester i Norge, beregnet på å bli mat for mennesker. Og det er faktisk, bokstavelig talt, gamle travere det er snakk om.  Eller ridehester. Såkalte sportsdyr som ikke lenger yter det de skal, eller er blitt såpass skadet at alternativet er å "sitte på benken" resten av karrieren. Samtidig blir det vanskeligere og vanskeligere å få de avdankede idrettsstjernene gjennom det nåløyet de må passere for å bli menneskemat. [...] Nye EU-regler vil bidra til at vi sjeldnere og sjeldnere kan sette tennene i en biff av gamp.

Stjernekokk Eivind Hellstrøm har i en av sine bøker røpet litt fra den tiden han var i kokkelære på Grand Hotel i Oslo. Unge Hellstrøm var forfremmet til assisterende sjef for kjøttboden, og måtte love ikke å avsløre at Grands biff med løk var laget av hestekjøtt, og at wienerschnitzlene strengt tatt kom fra gris og ikke kalv.

Begge deler avr greit, helt til kjøkkenet en dag gikk tom for hestebiff og i stedet serverte ku og okse. Klagene kom haglende fra spiselsalen, skriver Hellstrøm. "Helvete brøt løs. Seige biffer kom i retur i mengder, og vi ble anklaget for å servere seigt hestekjøtt. Sannheten var jo omvendt. Hestekjøttet var mørt som smør og en virkelig bestselger som biff med løk".

SKIFTET MENING. I førkristen tid ble hester ofret til gudene, men dyret ble spist under den påfølgende offerfesten. Da kristendommen ble innført, kom det samtidig forbud mot å spise hestekjøtt, og den som trosset dette, ble bøtelagt av biskopen. Forbudet mot hest som menneskeføde ble opphevet ved reformasjonen på 1500-tallet, men motviljen mot den som slaktet og spiste hest, satt i lenge. Først på 1800-tallet kom hesten igjen på menyen, og pussig nok gikk prestene denne gangen i spissen i kampen for at folk igjen skulle spise gampen! [...]

Mer av artikkelen kommer. Men dette var det viktigste!