onsdag 16. mars 2011

Spansk tomatsuppe

En hverdags- og  hyttefavoritt, og også en fin kveldsrett med godt brød til. Den kan bli mild eller sterk, avhengig av kokken. Og lett eller mektig, avhengig av tilbehør ved bordet, og er derfor super om du får sene gjester du ikke vet om har spist.

Denne lærte jeg av studiekamerat Cecilie på jussen for veldig lenge siden.




1-2 løk - stekes blanke i olivenolje
2 fess hvitløk steker med
2 gulrøtter i skiver has i
3 halve bokser tomater has i
1 liten boks tomatpuré
Litt sterk buljong
1-2 finsnittet paprika
Evt. litt chili
Urter, tørkede eller friske: Timian er et must, ellers fritt valg
Laurbærblad
Tabasco
Rødvinsslant
Raus persillekvast rett før servering

Serveres med godt brød, masse rømme, hardkokt egg og revet ost (cheddar, parmesan)

tirsdag 15. mars 2011

Hesten i norsk kosthold

Når Blakken dør

Æreskulturen volder myndighetene bekymring. Det er ikke første gang.


DE DØDE HESTENE ble liggende og råtne. I januar 1759 grep myndighetene i København inn og skrev til borgerne i Trondhjems stift at bønder som ikke flådde og gravde ned hestelikene, skulle straffes med bøter. Ved gjentatte forseelser kunne de sendes på straffarbeid i et år. Det samme gjaldt for folk som hånet hesteflåerne.

Lite skjedde. I 1794 kom det en ny forordning for hele landet. Den skjerpet bøtene for dem som fornærmet de døde hestenes eiere. Hvis noen vegret seg mot å betale, skulle de settes i gapestokk eller halsjern en kirkesøndag til spott og spe.

DET LIGGER ET skjult verdensbilde i disse merkelige bestemmelsene. Norge på 1700-tallet var et samfunn med sterke æreskodekser, og noe av det mest nederdrektige noen kunne gjøre, var å flå hester. Vi vet ikke riktig hvorfor det var slik, men hesten var et hedensk dyr fra gammelt av. Da Håkon den gode gjorde sitt mislykte forsøk på å kristne nordmennene midt på 900-tallet, ville bøndene tvinge den paniske kongen til å ete hestekjøtt.

Og faktisk er det kanskje sånn at vi har «storfe» i de mørke spekepølsene, og det er bare nordpå de spiser hestebiff frivillig. I Sverige, derimot, ligger det mørkt, merket hestekjøtt i kjølediskene overalt. Jeg føler meg svimmelt norsk når jeg ser det, og går fort forbi.

Gjelding og flåing av hester var umulige oppgaver for skikkelige folk i gammel tid, og slikt arbeid overlot man til dem som var urene: tatere, dømte tyver, bøddelen og hans folk.
Slikt var skammelige gjøremål som bare kunne utføres av dem som allerede hadde mistet all ære, og andre mistet æren om de så mye som rørte ved de døde hestene.

Men midt på 1700-tallet var statsadministrasjonen bemannet med opplyste, fornuftige menn med nye ideer både om helse og økonomi, og de bekymret seg for smittefaren i de store, råtnende dyreskrottene som ble liggende der de falt, en haug av mark og tunge fluer. I tillegg mente de at det var penger å tjene for bønder som kunne garve hud og lage lær.

PROBLEMET VAR DE som hånet og baksnakket og som skydde all kontakt med hesteflåerne etterpå, siden de hadde gjort seg selv æreløse. Myndighetene så til slutt ingen annen råd enn å straffe krenkerne hardt: De kriminaliserte rett og slett hele
ærestenkningen.

De lyktes nok ikke helt. Fremdeles kvier vi oss for hestekjøttet, og «merreflåer» er ennå et brukbart skjellsord noen steder. Men det er ikke lenger slik at vi blir utstøtt om
vi spiser hest eller tar i en hud. Skulle det være noen som skuler eller mumler et eller annet, kan vi velge å heve oss over det.

Egentlig er det forbløffende. For bare noen få århundrer siden var det norske samfunnet gjennomsyret av ærestenkning. Tilværelsen var full av uskrevne - og noen skrevne – regler for hvordan man kunne oppføre seg uten å bli utstøtt og vanæret. Rettsprotokollene inneholder tusenvis av saker der folk krangler om tapt ære eller har slåss for å forsvare den.

Nå skjer slikt nesten aldri. Før var hele din sosiale identitet truet om du ble krenket eller gjorde noe andre regnet som æreløst. I dag trenger du ikke bry deg.

ÆREN ER NESTEN FORSVUNNET. Dels ble den fordrevet med makt, som i kampanjen for hesteflåerne. Vi er også blitt mye mer individualiserte: Kollektivet er ikke lenger rammen om vår selvforståelse. Men den viktigste grunnen til at æren er blitt borte, er at vi har fått en så dyp og sterk tillit til staten. Før var det slik at den som ikke forsvarte sin ære, tapte den. Den som ikke reiste seg og viste mot i en konflikt, var mindre mann enn før. Men i løpet av de siste århundrene har vi overdratt vår status til staten. Vi stoler på at den ordner opp for oss hvis vår stilling skulle bli truet eller hvis noen skulle forsøke å fordrive oss fra fellesskapet, og vi vet at vi ikke mister jobben om vi skulle finne på å ta med en hestebiff til firmaets grillfest: Slike situasjoner kan ikke oppstå i et samfunn der strukturen hviler på garantier og rettigheter, og ikke på renhet og ære. Den fortrøstningsfulle tilliten til makten er et bemerkelsesverdig resultat av vår fredelige historie.

Samtidig er den et naivt privilegium, og det er blitt svært synlig i løpet av de siste åra. Lenge har det vært sånn at ære har hatt betydning bare i små og marginale miljøer, typisk i hel- og halvkriminelle subkulturer. Der har man av naturlige grunner ikke hatt den store tilliten til myndighetene. Men nå hører vi igjen ærens språk, som når 13 år gamle jenter blir kalt hore i skolegården. Og nå er det ikke utgrupper vi snakker om.

ÆREN HAR VENDT TILBAKE. Den kommer nok utenfra, først og fremst, med befolkningsgrupper med røtter i områder der æreskulturen fremdeles er sterk. Men historisk sett er den ikke ny: I Norden har æren alltid vært et sikkert mål på innbyggernes mistillit til sine myndigheter og på folks tvil om at de blir sett og forstått av makthaverne.

Æresdrap, vold og krenkelser er med andre ord ikke bare tegn på skakkjørte tenkemåter - selv om de selvsagt er det også. De er varsler om menneskers avmakt og om deres mistillit til en stat som ikke ser dem.
Og denne gangen hjelper det ikke med gapestokk.

26. mars 2005, Dagbladet

------

Med denne minneverdige artikkelen av Erling Sandmo (som jeg endelig har klart å gjenfinne) tenker jeg at vi skal forstå den avskyen muslimer og jøder føler i forhold til svinekjøtt. Og samtidig ta en titt på hesten som mulig matvare. Sitter litt langt inne, kjenner jeg...

lørdag 12. mars 2011

Krabbe med asiatisk marinade


Denne oppskriften fra Yngve Ekern prøvde vi første gang i Risør i oktober i fjor, og nå er den testet på nytt. Den holder veldig godt.

Dette er noe for deg som synes det kan bli litt meget med at skalldyr alltid må serveres med sitron, majones og loff.

1 kg krabbeklør

2 dl mild olivenolje

1 fedd hvitløk

1 chili

1 bit frisk ingefær, fingerleddstor 

2 sitron

godt med koriander og persille

salt, pepper

 

  • Knekk krabbeklørne lett. Ikke med hammer (den er til spiker), ikke med nøtteknekker (den er til nøtter), men med den ikke slipte baksiden av en stor tung kniv. Et fast og bestemt slag på kloen, so vil skallet dele seg pent, ikke knuses. Fordel dem tett i en dyp form.
  • Skrell og finhakk, eller helst mos, hvitløken. Finhakk chilien, uten frø. Skrell og finhakk ingefæren. Ha olje i en bolle sammen med dette og press over sitronsaft. Skjær også fine strimler av skallet og ha det i. Finhakk halvparten av urtene og bland i marinaden. Pluss på med rikelig pepper og litt salt.
  • Hell marinaden over klørne og la dem stå kjølig minst en time. Vend på dem et par ganger.
  • Server med loff og majones.

fredag 11. mars 2011

Salat med byggryn

Deilig og matig salat, deilig alene som smårett med brød til. Eller med kjøtt eller fisk (erstatter både grønsaker og potet/ris/pasta). Perfekt når kjøtt eller fisk er mektig eller mye, og man trenger å skjære litt ned på helheten i måltidet.

Denne gangen servert sammen med kylling stekt med sitrus og sennep (kommer).






  • Byggryn (må legges i vann over natten, kokes og avkjøles)
  • Tørkede tranebær, gjerne delt i to
  • Kjernene av 1/2-1 granateple
  • Vårløk
  • Perletomater
  • Lettkokte og avkjølte aspargesbønner
  • Agurk

  • Evt hardkokt egg - vaktelegg er luksusvarianten!
Vinagraitte
  • Olivenolje
  • Hvitvinsedikk
  • Litt honning
  • Salt og pepper

Posted by Picasa

onsdag 9. mars 2011

Kylling i dill med sopp og reker

Hroar Deges bok Mat for venner ble utgitt første gang i 1964, og var en innføring i eksotisk kokekunst for nordmenn. Denne boken fikk stor betydning, i hvert fall i min familie. Mitt eksemplar har jeg arvet fra tante Wenche.

I november 1972 var jeg 8 år gammel, og min mor Sissel fylte 30 år. Gaven fra pappa Henning var en sort jerngryte, og festmiddagen skulle lages i denne gryten. Pappa og jeg kokkelerte denne retten. Jeg tror det var første gang jeg laget selskapsmat. I dag laget jeg denne retten om igjen (ikke for første gang) til gjester fra Auglend. Deilig. Gjengivelsen er noe justert.

Til 4 personer:
  • 1 kylling (eller utvalgte kyllingstykker)
  • 200 gram champignons
  • 100 gram reker
  • Maizenna
  • Kremfløte (max 2,5 dl)
  • Sherry eller hvitvin (1-2 dl)
  • Dill (raus kvast)
  • Salt, pepper og cayenne
Rens rekene og kok ut rekeskallene, slå noe av denne kraften sammen med litt fløte og la det koke inn.

Kyllingen deles opp, stekes i smør over middels varme. Salt og pepper kommer på.
Frisk sopp deles i fire, steker med kyllingen i vel 5 minutter, pudres med raust med klippet dill.
Slå over et glass sherry (vi foretrekker hvitvin) og kraft/fløte-blandingen. Rist det hele godt sammen og tilsett så meget fløte som ønskes til sausen  og la den småkoke til kjøttet er ferdig og sausen tyknet til med maizenna.

Ha så rekene i sausen og justér smaken med salt, pepper og cayennepepper, evt mer rekekraft.

Ris hører til denne retten. Gjerne villris.
Posted by Picasa

søndag 6. mars 2011

Kylling med sitrus og peanøttsaus

Crossover og påfunns-asiatisk, for oss som liker peanøttsaus. Ikke helt fornøyd med peanøttsausen, så den gjengir jeg ikke. Ellers veldig godt.

Til 4 personer

1 stor kylling, f.eks. Priors 1,2 kilos (180 grader i 60 minutter). La hvile i 10 minutter før servering


Peanøttsaus i magen, samt masse koriander og båter/skiver av lime og appelsin. Klem saften av en båt av begge i magen før innstapping av resten..

Smør fuglen utenpå med peanøttsaus. Tykkeste side av fuglen opp ved steking.

Ca 15 min igjen: Et par smørklatter på toppen, som kan smelte.

torsdag 3. mars 2011

Mat og fred - eller Mat og krig

Dette er et kåseri mathistorikeren og kokebokspesialisten Henry Notaker holdt da Stein Tønnesson fylte 50 år i 2002. En perle som ikke bør bli glemt. Derfor legger jeg det ut her:

MAT OG FRED, var det stikkordet jeg først fikk, men vedkommende som ringte, føyde straks til: Eller kanskje mat og krig?

Ja, mat og krig gir umiddelbart flere assosiasjoner. Det er kanskje som i journalistikken, krig selger bedre enn fred, og passer i alle fall bedre i overskrifter. Og mer enn overskrifter kan man neppe vente i et ti minutters innlegg.

MARGARIN. Jeg har forstått det slik at jeg skal snakke om tre av jubilantens interesseområder i et og samme innlegg. Så la oss begynne med margarinen, som merkelig nok ble til i det landet som på 1600-tallet hadde gjennomført en kulinarisk revolusjon ved bruken av smør i matlagingen. En fredelig revolusjon. Margarinen var derimot et barn, eller i alle fall en nevø av krigen. Og den som stod bak var en meget berømt nevø, keiser Napoleon 3 som under opptakten til den tysk-prøyssiske krigen var bekymret over mangelen på smør. Han utlyste derfor en konkurranse om beste smørerstatning, og konkurransen ble vunnet av kjemikeren Henri Mège-Mouriès. Full kommersiell framstilling kom ikke i gang før krigen var over, men det var krigen og krigstruselen som hadde ført til den store satsingen.

SUKKER. Napoleon 3 hadde noen å slekte på når det gjaldt slike initiativ. Hans mer berømte onkel hadde i 1812 - da blokaden stanset innførselen av sukkerør - gitt personlig ordre om å sette i gang en storstilt dyrking av sukkerroer med etterfølgende sukkerframstilling. Dette var en måte å lage sukker på som tidligere hadde vært forsøkt sporadisk, men det var krigen som gjorde metoden til moderne masseproduksjon.

For norsk mathistorie ble napoleonskrigene av avgjørende betydning og satte igang en endringsprosess som skapte et nytt kulinarisk mønster i landet. Det skjedde ved at et nytt kornsubstitutt ble den grunnleggende basis i kostholdet: jeg tenker naturligvis på potetene. Potetene erstattet gradvis flatbrødet som akkompagnement til kokt fisk og kjøtt, de erstattet melet i kumper og kumler og ball, og de skapte en ny form for lefse - lompa.

POTETENE hadde vært kjent lenge. Norske soldater hadde smakt dem under deltagelse i sjuårskrigen i Tyskland, men stort sett var det idealistiske opplynsingsmenn som i den nye rotfrukten så en løsning for underklassen i kornmangelens tid. Men underklassen var ikke mer interessert i substitutter enn overklassens filantroper, de ville alle ha korn. Så ble forholdene drastiske under Napoleonskrigene, og flere og flere forsøkte seg i desperasjon på potetene, det var ikke så mange som fulgte Terje Vikens eksempel og rodde til Danmark etter korn.

Krigen er alle erstatningsvarers far og alle substitutters konge. Krig tvinger ofte fram nye produkter, også på matens område. Krigens oppfinnelser får betydning i fredstid. Er det et bevis på at krig også har positive sider ?

Kanskje det heller er enda et bevis på at store bevilgninger og investeringer nødvendigvis må gi resultater? Se bare på fotballklubben Chelsea.

HVA ER VIKTIGST: Å ta livet av folk eller å holde liv i folk ? På begynnelsen av 1900-tallet oppdaget britiske myndigheter hvor dårlig ernæringssituasjonen var hos arbeiderklassen, og de satte i gang tiltak for forbedringer. Årsaken var at de hadde sett hvor dårlig krigsinnsatsen var hos underernærte rekrutter. Også kanonføde må fores.Det var noe av dette Nordahl Grieg så i mellomkrigstiden i Whitechapels slum i London :

Whitechapels bleke unger gisper i heten: Mor,
kommer vi aldri på landet ? Vent til du en gang blir stor,
da skal du komme på landet, om du er fattig og lav
og se på det grønne gresset over en skyttergrav.

ELIZABETH I. Noen hundre år tidligere hadde en engelsk dronning forsøkt å legge om folkets kosthold på en måte som dagens ernæringsspesialister ville lovprist. Men hun var ikke opptatt av ernæring, hun var opptatt av krig. Hun skulle forsvare seg mot den store flåten som Filip 2. holdt på å bygge opp i spanske havner, og selv om Francis Drake gjorde sitt beste for å ødelegge den ved dristige raid, var ikke det nok. England måtte ha en stor flåte. For å få det måtte England ha gode sjøfolk. Og for å få det måtte England ha en stor fiskerflåte. men for å få det måtte folk spise mer fisk. Derfor vedtok parlamenet å gjeninnføre de fastedagene som gradvis hadde forsvunnet etter kong Henrik 8’s brudd med paven. Ikke bare fredagen, men også lørdagen skulle være fiskedag, og noen år senere tilføyde de onsdagen.

HERMETIKK. I krig gjelder det ikke bare å skaffe mat, men problemet er enda mer enn i fredstid å transportere maten over lange avstander og i store mengder. Da blir spørsmålet om holdbarhet av største viktighet. Det innså den franske regjeringen allerede i 1795, da den utlovet en pris til den som kunne komme opp med en effektiv konserveringsmetode. Svaret kom mange år senere, i Napoleons keisertid, i en avhandling av kokken og konditoren Nicolas Appert, "L'Art de conserver". Avhandlingen ble året etter oversatt til engelsk, men i England hadde liknende forskning allerede ført til konkrete resultater, muligens på grunn av industrispionasje, i alle fall var det grunntrekkene i Apperts metode som var fulgt. Bryan Donkin, en driftig engelskmann med minst én fot i jernindustrien erstattet flaskene til Appert med metallbokser og ble Stor-leverandør til den britiske marinen.

Hermetikken ble meget viktig under polarekspedisjonene på 1800-tallet. Matforskning ble i det hele tatt en vesentlig bestanddel av polarforskningen og senere av romforskningen. Begge deler er jo ikke annet enn fortsettelse av krigsforskningen med andre midler, som en kjent militærteoretiker kanskje ville ha uttrykt det.

Hermetikk som krigsrasjoner har vel aldri vært regnet som den fremste form for gourmetmat. Jeg er sikker på at jubilanten med sin kunnskap om Vietnam vet noe om amerikansk terminologi når det gjelder maten. Mitt eksempel er fra annen verdenskrig da matboksene til aksemaktene var utstyrt med bokstavene AM. Hos tyskerne ble dette straks til Armer Mann, hos italienerne til Asino morte, «dødt esel». Med andre ord, død mann på boks. Bakgrunnen for disse betegnelsene ligger nok i Storbritannia, der marinefolkene helt fra 1800-tallet hadde kalt boksmaten for Sweet Fanny Adams. Fanny Adams var offer for et grusomt mord i 1867. Hun ble hakket opp i småbiter.

Krigsmat er altså ikke gourmetmat. Allting var IKKE bedre under krigen. På Nasjonalbiblioteket har jeg i Krigstrykkavdelingen funnet følgende krigsmeny. Den er fra 1943:

Vel, den er foreløpig hemmeligstemplet.